søndag 15. april 2012

Søndagstankar om Peter

Å, for ein strålande vårdag. Eg har funne meg ei lun krå i solveggen. I ly for nordausten som kjøler solvarmen.Til koppen med kaffi les eg denne søndagen sine gudstenestetekster. Dei som og var i fokuset då bibelgruppa vi er med i, samlast i går kveld. Det var Peter i møte med den oppstadne ved Genesaretsjøen som var temaet. Og som så ofte før førde tankane mine meg vekk frå den slagne landevegen og ut på ei humpet og ujamn mark. Men det er dei andre i gruppa diverre ikkje ukjende med.

Svært ofte lever den humpete marka vidare i meg utover natta og neste dag. Slik denne gongen og. Peter slepte ikkje taket, og i solveggen idag dukka han opp igjen.
Peter, den sjølvsikre fiskebåteigaren frå Kapernaum, med stort hus ikkje så langt frå synagoga.  Han som greip tak i Jesus den første sabbaten Jesus var der, og tok han med heim. Til si sjuke svigermor.
Peter som fall på kne framfor Jesus på stranda ein morgon, og som gjekk frå båt, garn og mannskap for å fylgje meisteren.
Men og han som stod ved eit bål inne på øvstepresten sin gardsplass, den tunge natta då Jesus var teken til fange. Og som tre gonger banna og svor på at han kjende ikkje fangen der inne. Endå han nokre timar før høgt hadde proklamert at om alle andre sveik, så skulle ikkje han gjer det.
Kven var du, Simon , Jona sin son?

Du som ein dag oppe i Gallilea, ved Cæsarea Filippi, ved kjelda til Jordanelva, under berget der heidningane tilbad skogsguden Pan, fortumla hadde svara Jesus: Du er Messias, den levande Guds son. og hadde fått høyre; Du er Kefas, Peter, klippa. På deg skal eg bygge mi kyrkje. Du skal få nøklane til himmelriket.



Eg er inne i den store moskeen i Cordoba, oppe på veggen ved inngangen til katedralen, sit ein tettbygd kar. På hovudet har han pavekruna, og i eine handa himmelnøkelen.
Er det ein av pavane som sit der? Eller er det Peter? Han som Jesus ville bygge si kyrkje på? Eg vel å tru det siste. Den første biskopen i Rom. Fiskebåtreiaren frå Kapernaum som forlet alt for å verte menneskefiskar. Sjølv om han truleg bar korkje krone eller flott kappe. Tilslutt vart han boren, ikkje av ein tronstol men av ein kross.

Men teksta i dag fortel om ein annan morgon. Ein morgon med ein Peter som har vore tung til mote. Fordi han hadde vore feig og redd, og hadde svikta meisteren den tyngste natta i Jerusalem. Ikkje berre ein gong, men heile tre gonger.
Eg vil ut og fiske, hadde han sagt kvelden før. Det kan vere bra når ein er full av tunge tankar, å gjere noko. ikkje berre sitje og gruve. Vi vert med, sa dei andre. Heile natta prøvde dei, utan å få så mykje som ein liten fiskepinne. Svart hav.

I grålysinga stod der ein kar inne på stranda. Kast garnet på andre sida båten, hadde han ropt ut til dei. Dei flirte vel seg imellom ute i båten, men dei gjorde som han sa, og under over alle under. Dei fanga så mykje fisk at garnet heldt på å rivne. Det er meisteren, seier ein av dei, og Peter hoppar i vatnet og sym til land.
Der inne ventar bål og fisk. Kom og et, seier han. Det vert eit måltid i stille undring. Så vinkar den oppstadne Peter til sides. Korleis hadde du det då, Peter? Venta du anklage og refs for dit svik, di feigheit, di redsle?
Venta du kniv i ope sår?
Tre gonger spør meisteren; Elskar du meg, Peter? Har du meg kjær?
Og tre gonger må han svare. Til slutt med gråten i halsen. Du veit alt, Herre. Du veit eg har deg kjær.
Og tre gonger får han høyre orda, Fø, ta deg av, gjet mine lam, mine sauer.
Så kjem orda. Dei få men store og vanskelege orda. Fylg meg, seier den oppstadne til han.
Kva tenkte du då, Peter? Tenkte du på fylgjene for livet ditt?
Og på døden din som han og varsla.
Mintest du kanskje ein annan kveld, på ein sal inne i Jerusalem? Då meisteren tok ei vassfat, batt kledet om livet, og byrje vaske føtene dykkar?
Aldri skal du vaske mine føter, forkynte du høgmælt.
Får eg ikkje vaske føtene dine, har du ikkje noko saman med meg, Peter.
Og du snudde tvert. Ikkje berre føtene, men hendene og hovudet med, sa du.
Hugsar du svaret? Den som har bada er heilt rein, og treng ikkje vaske anna enn føtene.
Og korleis han etterpå la til at det var eit eksempel han hadde gitt, eit nytt bod, at som han hadde tent dei, skulle dei tene kvarandre.
Dei skulle ikkje vere herrar men tenarar, det var bodet hans til dei.


Du fekk nøklane til himmelriket, Peter, og du gav dei vidare då du, krossfest i Rom, flytte inn i æva.
Han ba deg vere hans tenar. Han ba deg vaske andre sine føter. Makta du å vere tenar, Peter? Tenar, ikkje herre.
Og dei som kom til å fylgje etter deg. Makta dei å vere tenarar? Eller vart  lysta til å vere herrar til tider for sterk?
I ettertid kan det sjå ut for at mange av dei som skulle vere tenarar, ikkje har makta oppgåva å bøye seg for å vaske nesten sine føter.
Og eg? Maktar eg å vere ein tenar? Eg veit ikkje om eg alltid er der, eg heller. Desverre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar