fredag 8. oktober 2021

Tenkjer eg.

 Kva veit ein om livsvegen når ein er i ungdomen og skal velje vegen vidare i livet? Svært lite er mi erfaring.  Så sit eg her i dei grå hår sin alder og ser attende på livet eg fekk og undrar meg over korleis det vart, og korleis det kunne ha vorte om ein kjende seg sjølv betre når ein var byrjinga av vaksenlivet. Angrar eg på korleis det vart? Nei, men det som kom til å interessere meg seinare i livet, var det for seint å gjere noko med som yrke.. Det kunne vorte ein veg, men fekk i staden verte ei interesse som fekk lov til å vekse seg sterkare i meg til eldre eg vart.- Vel: so ist das leben; er det ikkje det tyskaren seier? Eg er vel ikkje åleine om den erfaringa? Så sit eg her og undrar meg, og tenkjer, og les.              Eg har lese meg i gjennom Jon Fosse sine siste bøker. Han var eit namn eg hadde høyrt mykje om, men helst som ein som skreiv skodespel med stadige attakingar. Og då band ein i septologien, kom kjøpte eg den, og vart fengsla av fortellinga. Eg hamna på St.Olav den hausten, og dei dagane eg budde på pasienthotellet fekk eg god tid til å lese boka som er heilt utan punktum. Ei fortelling og livet, venskap,  kjærleiken og døden - og om tru.                                                                                                        

Ordet -- tenkjer eg,-- kjem ofte att i fortellinga, og som truande, fann eg tenkinga hans omkring trua spanande. Og kanskje er det der eg og er, som truande. Eg undrast, grundar, tenkjer over trua sine grunnvollar. Kva tyder orda? Er det heilt slik som ordet har vorte tolka og overlevert, eller er der andre måtar å skjøne dei på?  Korleis tolkar andre trussamfunn dei, og korleis vart det forstått av dei første på trusvegen?  

                                

Korleis har dei som tolka ordet før sett det? Kva med Augustin, med britiske Anselm eller franske Abelard, eller tyske Luther, og alle dei andre. Kva kom ut av deira tolking, vart noko endra av korleis dei las ordet? Tenkjer eg, undrast eg.

Har du tenkt å konvertere til den katolske kyrkja, spør mi kjære sidan eg interesserer meg for den romersk katolske kyrkja sit liv og grunnvoll. Kanskje er det grunna på erfaringane eg fekk under vandringar i Italia, Frankrike og Spania. Nei, eg vil nok alltid høyre til i den norske kyrkja, men eg likar å  sjå kva, korleis andre trusamfunn tenkjer og les Ordet. Er det så heilt sikkert at den tolkinga eg vaks opp med er den einaste sanninga. Slik kan eg undre meg, grunde og tenkje. Tvilar eg på trua, på evangeliet, på nåden i Jesus sitt fullenda frelsesverk. Nei, og atter nei. Men når eg ser og høyrer og les kor bastant enkelte uttalar seg om det skrivne ordet, og kor det skal forståast, då er det eg undrar meg, - er der nokre sterke personar tidlegare i kyrkja si soge som med si tolking av ordet har vore årsak til at den kyrkja som skulle vere eit i dag er splitta i så mange særkyrkjer.  

Biletet til desse orda mine fortel om det som ein dag der framme skal hende. Kristus skal kome att i himmelens skyer, og alle skal sjå han som den har er, Messias, himmelkongen. Må det då ikkje lenger vere noko som skil oss, men at vi alle må vere eit i han.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar