Men som sagt, ute er det minus 7, og då er det godt å ha ein omn å elde i.
La meg heller ta meg ein tur til Limone, medan eg likevel sit her framfor omnen og varmar meg.
Køyrer vi nordover stranda til Gardasjøen, bort frå Siminone, dukkar etter ei stund ein ny, liten, by opp. Det er Malcesine. Herifrå går det båt over sjøen til vestsida og til Limone.
Men først skal magen ha sitt. Vi tek inn på ein liten retaurant. Mat får vi, og ei oppleving av korleis ein italiensk kelner sjarmerer kvinnene. Ein hadde visst trengt eit lite kurs i den kunsten, noken kvar.
Dei lagar skinnvarer i byen.Flotte skinnjakker også, men eg motstår freistinga til å tøme lommeboka for Euro.
Så er det tid for båtturen over sjøen. Snart forsvinn Malcine bak festninga ute på neset, og eg vender augo mot vestsida. Bratte fjellskrentar stuper ned i sjøen.
Så kjem vi nærare, og under stupbratte fjell, i nokre bratte bakkar opp frå stranda, ligg Limone.
I floga ovanfor husa er det montert fangnett for å ta fallande stein.
Og innover stranda, mellom husa, er det sett av plass for hagar med sitrontre.
For det er dei lever av her, sitron og turistar.
Ein liten, sjarmerande by ved Gardasjøen.
I alle fall seier guiden at den er vidkjend.
I motsetnad til vanleg limonade kan ein verte litt ør i hovudet av Limone-limonaden, så eg bør ikkje køyre bil etter å ha smakt på den, seier ho vidare.
Akk ja.
Flaska er fire år no.
Sidan det framleis er gyldne dråpar att på den, så reiser det seg to spørsmål.
Likte eg ikkje smaken på Limone-limonaden?
eller:
Er det min bruk av slik ør-i-hovudet drikk som er for liten?
Fasitten vert ikkje gitt her.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar