tirsdag 2. februar 2016

Ei sky

Det har vore mykje skyer over oss her i fjordbygda etter nyåret. Når eg på morgonen har sett ei lita von om at i dag vil skyene revne og sola vise sitt lyse åsyn, så varer det ikkje lenge før skyene igjen gøymer all von om eit lite solglimt for den dagen. Men ein får berre la vona leve om at i morgon, eller i overmorgon, eller ein annan dag ut i veka så skjer underet, og skyene opnar seg og openberrar den blå himmelen som er der oppe over dei. Der oppe der sola er med sine lyse og varme strålar.

Sist søndag var det Kristi forklåringsdag til minne om då tre av læresveinane hans fekk sjå Meisteren ikledd sin himmelske herlegdom.  Då Jesus stod framfor med eit andlet det skein av, og iført skinande kvite klede.
 
Men der stod og i teksta noko om ei sky.  Matteus og Markus fortel at skya stansa over dei der oppe på fjellet, medan Lukas fortel at skya omslutta dei, og då vart dei fælande redde.
Det ikkje så mange som dreg fram denne skya når dei har denne teksta om Kristi forklåringsdag. Kvifor veit eg ikkje, men denne skya dukkar opp mange stader gjennom Bibelen sine ord.
Ikkje veit eg korleis ho såg ut. Ho var neppe lik skya på biletet over her, men første gongen eg har funne den omtala, så hadde ho litt likskap med denne. Då var ho forma som ein skystolpe, mørk som natta på ein sida, og lys som dagen på den andre. Det var den gongen israelittane vandra ut av Egypt, og Farao sende si hær etter dei.
Neste gongen finn eg den på Herrens fjell i Sinai, då Moses steig opp på fjellet, opp i skya for å tale med JHVH, Han som heiter EG ER. Den gongen var ho mørk, og det tordna og lynte frå den.
Så går det eit halvår, og israelittane skal vigsle møteteltet, tabernakelet. Då Moses går inn i det, senkar skya seg over teltet og fyller det. Og skya vert med dei under vandringa vidare i øydemarka.
Så ein dag vert møteteltet bytt ut med at kong Salamo reiser eit hus til Gud, eit tempel i Jerusalem, og på vigslingsdagen når Salamo er inne i tempelet, så dukkar skya igjen opp, som den gongen i øydemarka, og fyller tempelet med sitt nærver, og kongen må gå ut.
To gonger til høyrer vi om denne skya, denne Guds sky. Den første av dei byrja eg med, og den siste er då Den oppstadne Kristus tek farvel med sine læresveinar, Då Han vert lyft opp framfor dei, kjem der ei sky og tek Han bort frå augo deira. Kanskje er der enno ein gong, men då er det ikkje sagt i klårtekst, for då Jesus hang på krossen la mørkret seg over Jerusalem. Ei tett sky gøymde sola og dagslyset medan han hekk der.

Eg les ein teolog som alltid søkjer å gi naturlege forklaringar på Bibelen sine ord, forklaringar som er i samsvar med menneska på den tida stt verdsbilete, og deira forståing av dei gamle skriftene sine.
Men eg trur det kan vere vanskeleg å sette desse orda om Guds sky inn i ei slik ramme. Eg trur ein må opne for at ikkje alt kan forklarast, og ikkje alt kan forståst med vårt vet og vår tanke. Der må alltid vere eit rom for  det uforklarlege. For at Gud er utanfor vår fatteevne.  Elles kan han ikkje vere Gud. Og det ser eg når Herrens sky er omtala, då hender det noko viktigt i tilhøvet mellom Gud og oss menneske.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar