Våre born

Mi kjære og eg har fått ha gleda av å ha to smårollingar hos oss medan far deira har vore ute frå heimen på arbeid, og mor deira er inne i dei siste dagane før hennar tredje barn finn tida inne for å kome til verda.

Eg ser at å ha borneborn hos meg no, er annleis enn då våre born var i den alderen. Då var mine dagar, i motsetning til no, fyllt av arbeid utanfor heimen. Det var mi kjære som fekk oppleve den nærleiken til borna som eg får oppleve no. Eg kjenner at eg tapte noko den tida.

Eg fann desse visdomsorda om born i boka "Profeten" av den libanesiske forfattaren Kahil Gilban, ord som det er verdt å tenke over og ta med seg.

Deres barn er ikke deres barn.

De er livets sønner og døtre som lengter etter seg selv.
De kommer gjennom dere, men er ikke fra dere.
Og selv om de er hos dere, tilhører de dere ikke.

Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker.

For de har sine egne tanker.
Dere kan huse kroppene deres, men ikke deres sjeler.
For deres sjeler bor i morgendagens hus, og det kan dere ikke besøke, ikke engang i deres drømmer.

Dere kan strebe etter å bli som dem, men forsøk ikke å bli som dem.

For livet går ikke baklengs og dveler ikke ved i går.
Dere er buene som barna blir skutt som levende piler fra.
Bueskytteren ser målet på uendelighetens bane,
og Han spenner deg med sin kraft, slik at Hans piler kan fly langt og raskt.

Gled deg over å bli spent i bueskytterens hånd, -

for liksom Han elsker pilene som flyr, elsker Han også buen som er i ro