Kveld

Nu solen går ned, og aftenen brer over jorden sin fred. Småfuglene flyver til redene hen, og blomsten har lukket sitt øye igjen. Så lukker seg også mitt hjerte i lønn, med takk og med bønn, med takk og med bønn.

Ha takk for i dag. Gud Fader i himlen, som fremmet min sak. Du har meg beskyttet, alt ondt fra meg vendt, mitt arbeid velsignet og lykke meg sendt. Så mildt og så stille randt timene hen. Jeg takker igjen, jeg takker igjen.

Samuel Olsen Bruun

Som den gyldne sol

Eg sit ei tidleg morgonstund i Kaupangeråsen og ventar på morgonsola skal dukke opp over fjellkammen i aust. 

Utanfor vindauget, nedanfor alle taka i byggefeltet, ned mot dalbotnen, ser eg eit stort industriområde der Lerum sin fabrikk ruvar mest, og så stort steintak inn mot skogkanten i søraust. Og opp den bratte lia bak alle fabrikkar ligg Dalakergardane, den eine over den andre, heilt opp til munningen av dalen  bak dei, med skogkledde  fjellryggar på begge sidene av dalen. Og lengst borte lyfter toppen av  Haugmelen seg opp

Nede i dalbotnen ser eg, og høyer lyden av bilar på veg  til og frå fergeleiet på Manhellar.

Og lengst borte, mellom  Amlaholten og Kaupangerholten seg eit glimt av bukta og Sognefjorden bak den.

Det er stilt i huset denne tidlege morgonstunda der eg sit og ventar på at sola skal kome over fjellkammen på austsida av Dalakergardane, Då er det at at ein gamal morgonsalme dukkar opp for meg.

Ein salme som B.S.Ingemann skreiv til skulebruk, og som har ein momumental melodi som gir meg asosiasjonar til kraftfull mannskorsong.

Det er - I østen stiger solen opp - som renn meg i hugen.

Den norske omsetjinga står i vår salmebok, men her fylgjer dei danske orginalorda slik Ingemann skreiv dei i 1837.

I østen stiger solen op, 

den spreder gull på sky,

Går over hav og bjergetop.

Går over land og by.

Den kommer fra den favre kyst,

Hvor paradiset lå,

Den bringer lys og liv og lyst

Til store og til små.

Den hilser os endnu så smukt

Fra edens morgenrød,

Hvor træet stod med evig frukt,

Hvor livets væld udflød.

Den hilser os fra lysets hjem,

Hvor størst Guds lys oprandt,

Med stjerne overBetlehem,

Som østens vise fandt.

Du sol fra Betlehem!

Hav takk og lov og pris,

For hvert et glimt fra lysets hjem

Og fra dit paradis.

Det byrjar gløde i furuskogen der oppe på fjellkanten i aust. Gløden aukar mellom trea, og så stikk kanten av solskiva  opp, og dei første strålane frå den stigande morgonsola kjem inn vindauget, inntil meg som sit stolen innanfor glaset.  Så er heile solskiva over kanten, den solvarme dagen er komen.

No soli ned..

No soli pbakom blåe fjell

sitt ljose andlet gøymer,

Og mørker over heimen fell,

og jordi ligg og drøymer.

Gud, lat di åsyn lysa ned,

så heilag fred inn i vårt hjarta strøymer!

Kom, Jesus, inn og med meg ver

når det til kvelden stundar!

Og lat din engel  standa her 

ved lægjet når eg blundar,

Og vara vel min kvilestad!

Og vekk meg glad

til song med fugl i lundar!

Denne salmen av Elis Blix song vi ofte på slutten av skuledagen i min barndoms klasserom. Songen var nok ikkje så fulltonande, få elevar som vi var, men den har fylgt meg vidare gjennom åra. Den rann meg i minnet no når sola var i ferd med å gli under åskanten på andre sida fjorden. Nokre få dagar til no, så får eg ikkje sjå den skine meir inn mine vindaugo dette året.

Mot kveld

No soli bakom blå fjell 

sitt ljose andlet gøymer,

og mørkret over heimen fell, 

og jordi ligg og drøymer.

Gud, lat di åsyn lysa ned,

så heilag fred 

inn i vårt hjarta strøymer!

Elias Blix

Morgonen renn

Sjå, dagen sprett i austerætt! 

Han livet opp vil yngja. 

Sjå skuggar fly,

 og solglytt ny no gyller sky, 

og tusen munnar syngja!

Elias Blix