søndag 30. november 2025

Kveld

1.søndag i Advent, første dag i eit nytt kyrkjeår. På radioen sin kanal for klassisk musikk er tida komen for å spele julemusikk utan ende.  Og denne dagen har marka lege under ei tunn og frosen snøhinne. 
Tida nærmar seg solsnu, dei lyse timane av dagen vert kortare for kvar dag no, men om ein månad fram så er vi forbi solsnu,  og daglenda har igjen byrja å auke på. 
Time for time fram mot ein ny vår og sommar.
Denne ettermiddagen lyste sørhimmelen fargerik opp frå ei dalane sol  lenger vest, der strålane frå henne ikkje var gøymt bak grå skyer, men klår.
Ei fager avskilshelsing til oss her i ein kald vinterettermiddag. 

fredag 14. november 2025

Snø

Me har hatt eit mildt vær so langt denne hausten med rundt 10 grader pluss og lite nedbør, men no snudde det. Denne morgon vakna eg til kvit nedbør, og trea står med snøtunge greiner. Og på småfuglane sitt matfat er det travell aktivitet.

Mi kjære var oppteken av å tolke kva vær ein kunne vente i tida som låg framanfor, og då ut i frå kva tid på døgnet nymånen og fullmånen tende. Det var almenakka som fortalde henne det. Og svært ofte fekk ho rett i sine tolkingar. Eg har og prøvt meg på slike spådomskunst, men eg er nok ikkje fullvandra der.  Eg har prøvt å vere litt værprofet eit par månader framover, og det går ikkje etter mine ynskje. For slik eg tolkar månefasane så går alle teikna fram til februar frå det nordaustlege til  nordvestlige, og det vil etter mi meining sei vintervær med kulde og snø. Kor mykje, det seier månefasane ingenting om.

Ein må nok uansett kor flink ein er i tolke det almenakka fortel, ta imot det været som kjem, og vere nøgd med det. Sjølv om eg nok helst hadde greit meg utan det kvite som dalar ned no.

tirsdag 4. november 2025

Ei sorg, eit sakn

Ein grå novemberdag. Ute regnar det,  men gradestokken viser mange plussgrader. Sjølv sit eg i stolen min og ser på småfuglane utanfor døra, dei flittige gjestane i skåla med solsikkefrø.

I gudstenesta på helgemessesøndagen i år snakka Arne prest om sorga og saknet mange har fått å bære etter dei som stod oss nær i livet, forlet oss. Dei sovna inn då døden tok dei ifrå oss, og som no har fått si grav på kyrkjegarden.

For min sin del nærmar det seg fire år etter den vonde dagen då ho forlet meg, og den djupe smerten,  sorga etter tapet av  henne, som hadde vore mi kjære i så mange år, vart min lodd.
Men eg fekk lov å førebu meg på det som ville kome. Det vart lovt gode prognoser i starten, men det heldt seg ikkje opp att. Det kom ein dag då meldinga var; no kan vi ikkje gjere meir, krefta har vunne kampen. Så gjekk det nokre veker til eg ein dag, hennar siste,  sat ved senga og fekk halde henne i handa til ho reiste ifrå meg.

Eg kjenner meg nok litt att i den smerten som Åshild Aspenes  har sett ord på i nokre vers.

Hvorfor døde du ifra meg.
Min smerte er et skrik.
Ingen ville tro
at det skulle ende slik.

Vi la alltid våre planer
Du og jeg -  alltid vi
Bestandig var det oss.
Og det skulle det forbli.

Det river i mitt hjerte
Har et knusende savn
Og sjelen er i grus
Den roper ditt navn.

Hvorfor døde du ifra meg
Jeg ble ensom da du dro
Det er kaldt i halve senga
Der jeg før fant trøst og ro

Hvorfor døde du ifra meg
Jeg var slettes ikke klar
Du var alt for meg min kjære
Var mitt liv og alt jeg har.

Men tida gjekk, dagar vart til veker, månader og år. Den djupe sorga mjukna  etter som tida gjekk, og i dag er det saknet  etter henne eg bær med meg. Det kan  til tider opplevast sterkt.  Som om ho er her i romet nær meg, men døden har reist ei grense som stenger meg ute frå hennar verd der ho no er.

At ho vart borte har fyllt meg med undring over liva våre, kven er vi, kvar kom vi frå, og - kvar vi går når jordlivet vårt er over.
Vel veit eg det tekniske, ei sædcelle som møter eit egg i mors livmor, og veks der til fødestunda då barnet brutalt vert kasta ut i verda frå det varme og lune reiret det har vakse i.
Med eit skrik fylles lungene med ande og barnet startar på sitt eige sjølvstendige liv.
Vi er ein lekam, ein kropp, vi menneske, men ikkje berre det, vi har og ein Ande og ei Sjel - vi er tre i ein, og ein i tre.

Då eg sat ved senga hennar den siste stunda
såg eg kor pusten henner vart svakare og svakare, heilt til det kom ein djup pust. Så var det stilt ei lita stund, til det igjen kom eit djupt sukk, det siste. Og anden ho fekk i si fødestund forlet henne. Og lekamen hennar, kroppen byrja og stenge ned. Hjarte stogga å sende blodstraumen rundt, lungene stogga sitt arbeid, og den fine datamaskina, hjerna,  byrja si nedstenging, av krets etter krets.  Døden hadde  overteke lekamen til mi kjære.
Og eg undrar meg. Kvar kom anden ifrå, i hennar første skrik langt attende i tida ? Den som hadde helde oppe livet  i henne i alle  åra ho fekk leve. Anden som hadde bore livet hennar i år etter år.  Kvar vart den av?

Og sjela, ja, kva med sjela ? Etter mitt syn er sjela mi det som gjer meg til den eg er som menneske. Eit tenkande, handlande og skapande menneske., og med sine mange slags kjensler.
Men når kroppen stoggar ned og døyr. Kvar vert det av sjela. Kvar dreg ho?

Der svevar så mange tankar om det i verda sine mange trusretningar, alt frå reinkarnasjon, at ein vert atterfødd i ein ny kropp, til at det ikkje er noko meir, berre eit tomt rom, eit stort inkje.

Mi tru er nok at den døde lekamen som vert lagt i grav, får nokre år der den litt om senn blir borte Etter nokre år er der berre jord og nokre bein att å finne i grava. 
Men med anden og sjela så er mi tru at dei går attende til sitt opphav, livsens kjelde, Gud.
   Lat lekamen kvila med fred i si grav, 
   mi sjel ho er heime hos Gud,  -   
syng Anders Hovden i songen Ein fin liten blome.
 Og der skal vi møtast igjen, atterreiste og udøyelege på den nyskapte jord der død og sorg ikkje er meir.


lørdag 1. november 2025

Haust

Det er haust ute. Vi har byrja på den siste haustmånaden, november. Eit par frostnetter siste tida har sett sine merker på dei siste blomane dette året.
Fjella har alt hatt kvite toppar  i to omgangar, men i dag vakna eg til 13 grader pluss ute, og søraust vind. 
Sola har teke lange steg innover Hovdeåsen dei siste vekene, men endå har ho ikkje gøymt seg bak Melshornet om føremiddagen.  
Enn så lenge . 
Om vel ein månad frå no så gøymer ho seg bak medet mitt, Snøhornet sør i Dalsfjorden, og då kikar ho ikkje over fjellbrynet igjen før eg kan skrive år 2026.
Ja, tida går, eller kanskje flyg ho ? Gjekk tida seinare då ein var barn, tru?  No kjennest det stundom ut som veka er over før eg rett har fått byrje på den. Endå eg som pensjonist skulle ha rikeleg tid til det meste. Og har det nok og. Det er nok godstolen som er for lett å finne.
Eg er nok ikkje åleine om den kjensla, for det står i fedrelandssalmen: tida ho renn som elv mot os, fort skifter sommar med vinter.
I morgon er det Helgemessesøndag, eller Allehelgenssøndag i kyrkjene. Dagen for å minnast dei som  ikkje er her mellom oss lenger.  Det har alt brunne mange lys i natta ved mange graver på kyrkjegardane.  Og mange har stått der i stille ettertanke, og sakn etter dei som eingang vart senka ned i molda.
Etter mi kjære for år sidan no, og fekk si grav har eg ofte hatt min gang dit ho ein februardag vart stedt til kvile, og med det vakna undringa mi over døden si gåte. 
Kva skjer når vi døyr ? Kroppen får sin kvilestad, men kva med ånda, anden, og kva med sjela ? Kvar går dei ? Vert dei og verande i grava ? Eller ?
Eller er dei litt for enkle orda eg har sagt ved dei tre spadene med jord som eg har strødt på kista, når eg har hatt gravferder.
Av jord er du komen, til jord skal du verte, av jorda skal du atter stå opp. 
Vel er det naturen sin syklus, når hausten og vinter kjem, visnar blad og blomar, men når våren kjem, vaknar dei opp igjen til nytt liv.
Mi undring er om det og er vår syklus,?
Eg har lese Jon Fosse sine tankar omkring det, og no ser eg at ein annan forfattar og er inne på emnet. Kanskje eg må finne
Knausgaard si siste bok og lese hans tankar om døden og kva som er på den andre av grava.
Hans Børli har forma nokre ord om dette. Vi er ikkje åleine inn  i det store og ukjende. , Der er ein, noko, bak død  og grav.

DØRER INNOVER I EVIGHETEN

Hun lå der og var Død
Død var hun.
DØD.

Dette stutte, difintive ordet
fylte hele verden den natta.
Det lyste av ansiktet hennes der hun lå
mellom sterilt hvite laken,
sjukehusets blå stempel på putevaret
tett innåt det ene kinnet.
Jeg satte meg ned på hælene,
satt lenge og så.
Det lyste av ansiktet hennes, et lys
fra før den første morgen og 
etter den siste kvelden. Jeg hørte
en stum sang
åpne dører innover i evigheten.

Det var den natta
min angst for døden
døde.